Avgjørende med spenning i hverdagen
Strøm er ferskvare, og må produseres samtidig som vi bruker den. Vi har hittil dratt veksler på vannkraftreservene våre, men hva gjør vi når behovet for mer strøm øker frem mot 2030?
Anders Besvold Hansen
daglig leder
abh@isolasolar.no
Norge har behov for å øke sin strømproduksjon opp til omkring 50% mer kapasitet enn i dag – innen 2030. Noe skal vi dekke inn med økonomisering, det vil si at vi skal bruke strøm smartere.
Men vi må produsere mer, ikke mindre strøm i fremtiden. Tåler kloden at vi fortsetter å utarme den for å nå disse målene?
Har du dårlig tid, er dette hovedbudskapet mitt i dag:
Vi lager strøm med fornybare ressurser fordi vi skal få ned CO2-utslippene verden over. Det er jobb nummer én.
Vi har nådd metningspunktet for strøm fra vannkraft.
Et lite eksempel: Yara på Herøya utenfor Porsgrunn har alene behov for cirka 3% av Norges strømproduksjon hvis de skal dekarbonisere – og elektrifisere – all drift.
Det er derfor vi skrur opp vindmøller og solceller, forsker på bølgekraft og jordvarme og installerer varmevekslere i prosessindustrien.
Jeg vil ikke si at vi famler i blinde, men kompetansen på anskaffelser av fornybar energi i det offentlige og næringslivet har et greit utviklingspotensial.
Hadde det bare vært fordi vi synes det er morsomt å lage strøm med alternative metoder, var vi ikke her. Det er billigere å brenne petroleumsprodukter og hogge ved.
Men det kan vi ikke holde på inn i evigheten uten å få regninga i fleisen, og vi har allerede ansiktet fullt av kullstøv, oljesøl og sot.
Det er på tide å vende ansiktet mot sola.
Her er det spenning å hente for oss alle i fremtiden, men det å ivareta all denne energien er som å forsøke å sperre inne en sint okse.
Det grønne skiftet er ikke foretatt i en håndvending.
Høyspent er ubrukelig
Slik spenning når den oppstår mellom mennesker er en fascinerende ting, er også elektrisitet en tilsvarende interessant greie.
Jorda vår og omegnen formelig eksploderer med energi.
Det er snakk om energi vi har klart å temme til en viss grad, og en vannturbin kommer først opp i 13 000 Volt, så fyker den rundt i kablene med en transfomert spenning opp mot rundt 300 000 Volt.
Deretter må man gjennom kraftstasjoner og trafoer steppe ned – «bremse» ned voltstyrken flere ganger – til håndterbare 220 Volt, som kjøleskapet og tv-en trenger. Når du lader mobilen din, bruker du 5 Volt.
Men før vi kommer hit, er altså strøm voldsomme krefter.
Og den lages på direkten.
Ikke ulikt slik vi er vant til fra barndommens dynamoer på sykkel.
For å komme med en sammenligning som er forståelig: Da vi var barn løp vi frenetisk rundt og gjemte oss når vi hørte at foreldrene sa til hverandre: «Nei, det er vel på tide å…»
Jeg kan huske at vi klatret opp på huskestativet og gynget som gale for at det skulle bli vanskelig å få oss med hjem.
Fattern måtte bruke masse krefter for å bremse huska og ungen, svingenergien var ganske formidabel.
Du må få ned frekvensen for å få tak i energibunten.
Vi har for eksempel ikke maktet å utnytte lynnedslag til vår fordel. Ett enkelt lyn skaper tre typer energi:
· En spenning på opptil en milliard volt.
· En varmeutvikling på 28 000 grader celsius.
· Lydenergi på rundt 200dB.
Klarte vi å få tak i energien fra lynet, ville mengden strøm fra ett lynnedslag tilsvare rundt 10 Gigawatt med energi. Så mye strøm har vi ennå ikke klart å koble opp med solceller i Norge, vi nærmer oss kanskje 1 GW mot slutten av 2025.
Men som du skjønner: Høyspent strøm er ubrukelig før vi har klart å temme det til en spiselig dose.
Ikke lagervare
Det norske kraftnettet er ganske stabilt, vi har som regel nok vann stående demmet opp over turbinhjulet.
Derfor har vi sjelden strømbrudd, spenningsfall eller lignende fenomener lenger. Men i resten av verden må det elektriske nettet balanseres med fossile ressurser, enten gass, kull eller biomasse.
Nå ser man i økende grad at man kan bruke de store solcelleparkene for å balansere nettet. De største solcellefarmene kan i dag bremse strømmen i enorme batteripakker opp mot 4-5 timer, viser tall fra Australia og Hawaii.
Men så må også her oksen ut av båsen og tilføres kraftnettet.
Strøm er et dynamisk fenomen, og strømmen står ikke bare stille eller kan fanges i en stor sløyfe i evighet. Til noen velger å kjøpe den og vi sender den med container over havet.
Lenke: Utnytter begge sider av panelet.
Strøm er ikke lagervare. Det er ferskvare. Helst bør den være kortreist, for økonomien og miljøet sin skyld.
Kanskje føler vi at strømmen er magisk til stede hele tiden, siden vi dytter batterier inn i alt vi har av dingser. At det kanskje er noe lignende som skjer der borte hos e-verket, med alle de uforståelige ledningene mellom sprikende stål.
Men for å opprettholde spenningen, og det er litt som ellers her i livet, trenger vi tilførsel av energi. Helst i jevn flyt, så ikke strømnettet blir ustabilt.
Når vi må skyve strømmen gjennom store ledningsnett, også i undersjøiske kabler til utlandet og kjøpe den tilbake, er det ikke rart det koster penger.
Strøm er en fantastisk oppfinnelse, men som dynamoen på en sykkel vil det – som du skjønner nå – ikke være noe strøm der hvis ikke hjulene går.
Det er derfor vi er så opptatt av vannmagasinene våre. De er egentlig store batterier, og vi tapper dem når vi trenger mer strøm i nettet vårt.
Men vi kan ikke tappe og tappe vann som ikke er der. Norges økende behov for strøm i framtida fordrer at vi klarer å bygge nok fornybar kraft med sol, vind, varmevekslere og annen fornybar produksjon.
Alternativet er å fyre opp med olje igjen, og pøse CO2 ut i atmosfæren. Det må vi til en viss grad leve med til 2050.
En av ingrediensene for å få ned belastningen på kraftnettet, vil være å utstyre næringsbygg med høyeffektive solcelleanlegg – slik vårt bifacial-system i dag betjener Revac, de produserer allerede 25% av sitt eget forbruk.
Frem mot 2030 er det ventet at bifacial overta markedet og fase ut monofacial-anlegg (se graf under). Rett og slett fordi de leverer nesten dobbelt så mye strøm.
Næringsbygg en av synderne
Så, hvordan kan vi avlaste strømnettet, eller drøye vårt eget forbruk med solceller på eget industritak?
Det er det vi i Isola Solar er eksperter på. Den gode nyheten er at det ikke bare er et miljøtiltak, men det gir også svært god økonomisk gevinst.
En av våre kunder, Revac, produserer 25% av den strømmen de bruker. Og de er bare i startgropa. Alle solcelleanlegg montert på eget tak går direkte inn og avlaster byggets egen strømforbruk. Det synes på regninga.
Norske bygg avgir i dag et for høyt CO2-avtrykk, og årsaken er først og fremst for dårlige kravspesifikasjoner.
Den mest effektive kuren?
1. Riktig valg av energiløsning
2. Riktig materialbruk i bygget
Da må vi slutte å behandle solcelleanlegg som ekstrautstyr på guttesykkelen, som en lekehytte i skogen uten sikringskrav eller tenke at det er en fiffig gadget for å skjøte på budsjettet.
Det handler om det grønne skiftet. Det handler om å bremse utslippet av CO2 og hva vi ikke kan holde på med lenger.
Heldigvis er det lønnsomt. Også.
Men alt vi gjør utendørs må tåle en trøkk. Vi har impregnert tømmer i hele vårt folks levetid. Tekket takene våre. Vi har utviklet vannbord under vinduene, lagt isolasjonsduker, sørger for lufting av vegger mot råte.
Når vi bygger et hus, skal det stå godt gjennom mye vær. Og all slags vind. Lekehyttene vi satte opp i skogen som barn, er derimot vekk nå. Kanskje en og annen planke henger igjen.
Går du gjennom en norsk by, vil du derimot finne mange hundre år gamle bygg. De står fortsatt, fordi de ble satt opp av fagfolk, og de er blitt vedlikeholdt av fagfolk.
Mot 2030 blir solceller en selvsagt del av alle næringsbygg. Det er først og fremst et bygningselement, som genererer elektrisitet til byggets eget forbruk. Slik isolasjonen er med på å forhindre varmetap, taket hindrer vann og vær fra å trenge inn.
Når vi bikker 1 GW med installert norsk solcellekraft er vi i ferd med å ta skrittet inn mot å bli en balansekraft i samfunnet. I fremtiden vil ikke din bedrift bare hente litt strøm til «walking around-money» – vi vil alle bidra i grønn retning.
Denne måneden kan du lese meg både i Kapital, i Finansavisen og i Schibsted-avisene, der jeg på annonseplass forteller om alle fortrinnene ved et bifacial-system, fortrinnsvis installert av Isola Solar eller andre som ivaretar bygget samtidig.
Solceller er ikke den ville oksen som må temmes, det er de flittige biene som produserer honning. Det er naturens egen energi, fra solas overflate og ned i ansiktene våre.
Vårt system, montert i patenterte basefester, vil stå i ganske mye slags vind. Fordelene ved å kunne vedlikeholde eget tak er enorme.
Men oss selv har jeg snakket så mye og lenge om, at du heller må fortsette å surfe rundt på nettstedet vårt om du vil lese mer om Bifacial.
Akkurat nå håper jeg at jeg har klart å tilføre deg optimisme – og at vi føler oss litt mer som en del av løsningen, og ikke problemet.