Solcellenes ansikt utad i framtida?
Ulike energiløsninger har gjennom historien lagt premisser for estetikk, form og byggeskikk. I dag skal vi helst gjemme vekk solcellene og vindmøllene våre.
Anders Besvold Hansen
daglig leder
abh@isolasolar.no
Det er både spennende og tålmodighetskrevende å være aktør i solcelleindustrien.
Mine fornybarkolleger i havvind vil sikkert være enige. Vi henger oss opp i mye, her til lands, ikke minst hvor synlig energien vår skal være.
Helst skal vi ikke se verken industri eller kraft. Mener noen.
Da vi demmet opp vassdrag for en generasjon siden, lenket folk seg fast til elveleiet. Det er jo forståelig, inngrep i naturen er noe vi helst vil unngå. Men demninger må nesten til i vannkraftnasjonen Norge.
Steinete elveleier, turbinrør i fjellet, høyspentmaster over fjorden – det er en pris vi må betale for å kunne slå på lyset.
Trenger framtida å være stygg?
Har du tatt en kikk på et oljeraffineri eller kullkraftverk? Hva vil du helst ha mer av? Rørgater og svart røyk, eller hvite blader mot blå himmel.
Hva med solcellepaneler i rekke mot den samme himmelen? Hvordan vil de se ut i framtida?
Da man bygget Pont du Gard mellom år 40 og 60 e. Kr. var det for å føre vannet frem 50 km til den romerske kolonien i dagens Nîmes.
Lokalbefolkningen har garantert hyttet med neven mot keiserens inngrep over elven Gardon.
Det tok jo også 20 år å bygge denne vannledningen, så utslippet fra kalksteinsbrudd og alt bråket fra bygningsfolkene må jo ha forstyrret ørretbestanden.
Hva kommer arkitektene til å tegne?
Det er et paradoks at vi diskuterer hvor skjemmende vindmøller er når klimatoppmøter og resolusjoner verden over roper på handling.
Da går vi mann av huse fordi noen reinflokker kan risikere stress, men tenker ikke over at hele kloden vår er i ferd med å få PTSD.
Så langt har vi ikke vi i solcellebransjen blitt tilgodesett med den største kritikken, men det er kanskje fordi solceller i første generasjon er blitt lagt «usynlige» fra bakkeplan.
Nå begynner det derimot å bli ganske kult å vise dem fram.
Det er fordi de er et bevis på at vi beveger oss mot sirkulær økonomi. Det vi også kan være helt sikre på, er at det vil bli mer av dem i framtida. Innretninger som produserer kortreist strøm for å skjøte på og supplere energibehovet på bygget eller i regionen de oppføres.
Det er opplagt for meg at dagens firkantede paneler, stående i vinkel og på rekke vil oppnå estetisk status over tid.
Vi som jobber med solceller på industritak sitter ikke på hele løsningen, men vi er en vesentlig del av miksen som vil utgjøre fremtiden for energiforsyningen.
Og vi kommer til å synes. Jeg ser fram til å kikke arkitektene over skulderen.
Spørsmålet er bare om det gjør noe. Når vi får summet oss litt og kan tenke at kilowattprisen bare må få gå i sikksakksøm over måleren.
Fordi vi er selvforsynt på bratte dager, og kan selge strømmen vi ikke bruker selv.
LENKE:
Les mer om Bifacial-systemet her
Energibehovet har økt med 30%
Det er en kjensgjerning at prognosene for forbruket vårt frem mot år 2030 og 2050 går rett til værs, fordi vi blir flere og fordi vi hele tiden er på jakt etter å øke vår levestandard.
Det er ikke særlig sirkulært, og muligens er det også noe umusikalsk.
Ei heller er vår jakt på høyere materiell livskvalitet særlig solidarisk med verdens befolkning, men foreløpig har vi ikke maktet å arrangere så mange klimakonferanser uten å inkludere stive snipper, kanapéer, etterfester og dyre flyreiser til Emiratene.
Vi må opp i utbyggingstakt. Da må vi også velge svært energiøkonomiske og effektive løsninger. Her tror vi at Isola Solar har knekt en kode.
Vi har systemer som ikke bare produserer strøm, men som sikrer takets levetid, bidrar til vannfordrøyning og står i byggets bæring, uten å utfordre marktrykket fra taket.
Vi går neppe raskt nok, hvis vi skal klare å bremse utslippene.
Kun rundt 51,7% av det norske energiforbruket kommer i dag fra fornybar energi, hovedsaklig fra vannkraft, vind, solenergi.
Skal vi nå målene våre om reduserte klimagassutslipp må denne andelen opp i 80%. Allerede før neste Fotball-VM.
Denne andelen lå faktisk allerede på 46,7% i 2010, altså for et kvart århundre siden. Så vi er ikke så flinke som moder Gro Harlem mente vi burde føle oss som.
Vi snakker ikke lenger om at vi har alternativer, vi snakker om hvor raskt vi kan flytte inn med fornybare løsninger.
Energibehovet har økt med over 30 % siden OL på Lillehammer, men fornybargraden har bare såvidt flyttet seg med konsumprisindeksen.
Jeg tror vi må begynne å reflektere litt over hvordan gårsdagens energiarkitektur har sett ut. Vi står tross alt i en dugnad for klimaet, og synet på hva som er vakkert og stygt har åpenbart endret seg fra epoke til epoke.
Hva nå?
Det er på høy tid at vi omfavner vår tids Pont du Gard-monumenter, og at vi begynner å snakke om hvordan det kan se ut, ikke om det skal stå der.
En ting kan jeg garantere, uten å være kunsthistoriker:
Vi kommer til å endre vårt syn på fornybar arkitektur.
Anders