Forslaget blir ikke løftet til – eller luftet for – de som kan ta en avgjørelse.
Ingen spør: Hva er avkastningen på taket?
Eierne har nemlig allerede spurt: Blir det ikke dyrt?
Spørsmålet om avkastning stilles nesten aldri i norske styrerom. Likevel sitter tusenvis av bedrifter på store takflater som kunne produsert strøm i 25–35 år fremover. I stedet behandles taket som en passiv konstruksjon – ikke som et produksjonsmiddel.
Pusse opp eller la være?
«Solceller på bedriftens tak, ja eller nei?» er blitt næringslivets svar på «Skal vi pusse opp badet i år?»
Svaret er: «Kanskje vi skal la de pengene stå litt på konto?»
I mellomtiden suger de gamle varmekablene strøm. Badet er et varmt rom til tider, det lekker kanskje både fukt og varme ut i veggen og påvirker isolasjon og kledning. Verdien på boligen utvikler seg negativt.
Men så er man usikker, da. Og venter litt. Kanskje heller carport? Sydenturen eller kommende studieavgift for tenåringen. Ser vi ikke noen oppside ved å installere solceller i 2026, så kan vi vel vente til 2027.
Lekker badet penger? Absolutt. Men det kan vente, og argumentene for det er gode.
Men tilbake til bedriften, for her er ikke taket bare en kostnad – det er en produksjonsflate. Når det ikke produserer noe, har styret i praksis valgt at kapitalen skal stå stille.
Det hadde vært fristende å sitere Karl Marx på «Hvorfor la kapital ligge ubrukt når den kan arbeide?» men jeg tror ikke jeg tør.
Hvorfor drøyer det?
Ethvert styrende organ, enten det er topplederguppa, daglig leder alene eller et styre som representerer eierne vil bli holdt ansvarlige for sine avgjørelser. De forvalter tross alt eiernes penger. Så det er legitimt å spørre:
Skaper investeringen mer kapital enn annen bruk av de samme pengene?
Det er klart at de pengene du binder på taket kan du ikke bare gå og hente igjen, som penger på en høyrentekonto. Du må ha sikkerhet for at dette var fornuftig bruk av kapital.
Ok, så er det det? Fornuftig? La meg ta deg med inn i klimaforkortelsenes verden. ESG på 123. Vi skal bærekraftsrapportere. Ikke bare de børsnoterte. Ikke bare de digre konsernene. Men du og jeg.
Det er vedtatt, og det vil bli håndhevet. GHG-protokollen (Greenhouse Gas Protocol) og økte krav til bærekraftsrapportering får også betydelig innvirkning på små og mellomstore bedrifter (SMB).
Bedrifter som kan vise til et klimaregnskap og en plan for kutt, står sterkere i konkurransen om offentlige og private anbud.
Klimaprofilen blir viktigere, ikke bare i årsrapporten. Den endeløse strømmen av trebokstavsforkortelser er snart pensum til en ekstra bachelor i det som på nynorsk heter Corporate Social Responsibility, CSR.
Fra miljøansvar til rapporteringsansvar
Norge vedtok dette som «bedriftens samfunnsansvar» og så hen til FNs «Global Compact», en bevegelse av bedrifter som bidrar til bærekraftig business og en fremtid for alle.
Siden har forkortelsene fulgt tett som perler på en snor. Den mest kjente er:
ESG – Environmental, Social, Governance
Et normativt begrep om bærekraft og ansvar. Siden har forkortelsene kommet tett: SRI, PRI, GRI, CSRD, ISSB, SAS.
Poenget er enkelt: klima er ikke lenger et ideal, men en rapporteringsplikt.
Vi har beveget oss over i bokstavforkortelsenes tidsalder, der initiativ lett forsvinner i papirarbeidet.
ESG i Europa har gått fra å bety «ansvar for miljøet» til «å rapportere i tråd med»:
- CSRD – (Corporate Sustainability Reporting Directive)
- ISSB – (International Sustainability Standards Board) er et globalt organ som som skaper en felles, sammenlignbar standard for bærekraftsrapportering.
Det er blitt aller viktigst å være in compliance, i samsvar med regelverk. Miljøet vi alle ville gjøre noe med, er blitt en forpliktelse i et direktiv.
Bærekraft handler ikke bare om rapportering – men om hva bygget faktisk produserer. Taket er ikke bare en konstruksjon – det er en produksjonsflate, og et aktivum for bedriften.
Lyset reflekteres i takets membran, treffer baksiden av panelene og brukes dermed to ganger. Derav «bifacial»-systemet.
FOTO: ISOLA SOLAR
Compliance eller komplisert?
I mange styrerom og i kapitalmarkedet har ESG beveget seg fra å være et ideologisk paraplybegrep til å bli mer målbar risikostyring og økonomisk analyse. I mange sektorer er ESG i praksis blitt:
- klimarisiko
- energiforsyning
- forsyningskjeder
- regulatorisk risiko
Når det kommer til viljen til å satse på energiøkonomiske tiltak, har alle sine favoritter, og det gjøres litt her og der uten de helt store tankene om hvorfor. Vi slenger inn en varmepumpe til.
Hvor får vi egentlig størst energiproduksjon eller besparelse per krone?
Noen kjenner folk i vindusbransjen. Andre har en fetter som er taktekker. Kompetansen på hva som skal til for å løfte et bygg tilstrekkelig ut av en dårlig energiklasse, er nok så som så. All den tid ingen kommer for å måle ditt CO2-utslipp, skjer det kanskje ikke så mye, heller.
Uttalelsen «styret velger å ikke beslutte solceller på taket nå» kan like godt leses som:
«Hvis vi ikke bestemmer oss nå, har vi bestemt oss for å ikke produsere vår egen strøm de neste 25 årene.»
Det er drastisk. Det er ikke sikkert du ønsker å være blinket ut av aksjonærene som «den som valgte å si nei til The Beatles.» For enhver beslutningstaker eller medlem av et styre er det ofte tryggest å ikke ta forslaget med seg inn i rommet.
Vi venter egentlig på litt tydeligere signaler fra Regjeringen. Hvordan blir det nå egentlig med energipolitikken, støtteordningene og lempingen av regulativer og bygningsloven?
Et hedgefond på taket
I mellomtiden diskuterte vi klimaavtaler på løpende bånd på COP-konferansene. TCFD (Task Force on Climate-related Financial Disclosures) ble opprettet for å gi informasjon til investorer om hva selskaper gjør for å redusere risikoen for klimaendringer. I 2021 ble Storbritannia første G20-land som krevde at landets bedrifter rapporterte på bærekraftstiltak.
Fornybar energi i kraft av solceller installert på eget tak made sense. Det gir økonomisk stabilitet, og kan fungere som ditt eget hedgefond på taket.
Hvem vil ikke tenke at det er økonomisk smart å kunne produsere 50% av sitt eget strømbehov?
Så kom bremsen. Og vi snakker ikke om Norgespris nå, men om fokus for verdensøkonomien.
Klimaendringene har kommet i skyggen for det geopolitiske. USA har åpnet kullgruvene igjen. Satt vindmølleprosjekter på vent. Skiftet navn på solcelledirektoratet.
Geopolitisk usikkerhet gjør at mange selskaper får kortere planleggingshorisont. Likviditet er viktigere enn perspektiver. Og når kapitaltilgangen blir usikker, har spørsmålet fra styre og eiere flyttet seg fra:
«Er dette en grønn investering?» til «Gir dette oss stabilitet?»
Det er så komplisert at vi ikke orker. I hvert fall tør vi ikke ta alt dette med til styrerommet.
Det er best å vente litt.
Investeringen handler om å aktivere en eksisterende ressurs som ellers ikke produserer noe. Ingen dør av å la en hel garasjerekke stå uten å bli leid ut. Men det er jo helt koko å ikke leie dem ut?
Skal vi se det an, da?
Så står vi der, da. Og lurer på om det som for et minutt siden føltes som en no-brainer, en investering det var umulig å ikke spare penger på, er utrygt.
Derfor sitter vi på gjerdet. Det hadde vært fint med et nytt bad, men må vi ikke holde igjen litt?
Det er jo bare det, at solceller er aktiva, ikke passiva. Solceller er et produksjonsmiddel. Ikke et klimatiltak.
Hva er avkastningen på taket?
For stadig flere selskaper er svaret at solceller på flate tak gir en kombinasjon av lav risiko, stabil avkastning og strategisk energikontroll – egenskaper som gjør investeringen mer sammenlignbar med industriell infrastruktur enn med et tradisjonelt klimatiltak.
Når strøm produseres der den brukes, reduseres både energikostnader og eksponering mot volatile kraftpriser.
De siste dagene har jeg sett oljeprisen hoppe opp og ned som et nervøst ekorn. Europas kraftkabal ser ut som et pacman-spill. Det er neimen ikke enkelt å spå noe om framtida.
Men sola påvirkes ikke av konjunkturer.
Hver kilowattime produsert på taket er en kilowattime som ikke må kjøpes i markedet til en usikker fremtidig pris. For selskaper med store takflater og betydelig dagtidsforbruk kan dette gi en betydelig stabilisering av energikostnadene i resultatregnskapet.
Taket finnes allerede. Det er ikke en idé om en fabrikk du trenger tomt, konsesjon og byggetillatelse til.
Hvor vil samfunnet få best effekt av å bygge ut solcellekraft?
What’s wrong with now?
Det er ofte i gangene eller i en døråpning ting blir drøftet første gang. Nøkkelpersonell i bedriften har kommet over et tilbud eller blitt kontaktet av en leverandør.
«Vi skulle ikke se på muligheten for solceller, da?»
Et ubrukt tak kan i dag fungere som en stabil energifabrikk med levetid på 25–35 år, der investeringen i praksis omdanner en passiv bygningsflate til en kilde til forutsigbar kontantstrøm. Prisbeskyttelse. Hedge.
Det er tre ting som er helt sikre:
- Vi kommer til å bli avkrevd klima- og miljøregnskap som bedrifter i tråd med EUs direktiver, helt ned til hvert minste lille AS.
- Vi kommer til å trenge mer strøm. (dette er en annen artikkel)
- Sol står opp hver dag. Det samme gjør markedet.
Solceller er et produksjonsmiddel. Ikke et klimatiltak.
Når en bedrift investerer i maskiner, logistikk eller produksjonslinjer, vurderes investeringen etter kjente kriterier: kontantstrøm, levetid, risiko og kapitalkostnad.
Solceller på taket passer overraskende godt inn i denne logikken.
Investeringen skjer én gang, produksjonsmiddelet leverer energi hver dag i flere tiår, og driftskostnadene er lave og forutsigbare. Resultatet er et produksjonsmiddel som ofte kan gi stabile energibesparelser år etter år, samtidig som det binder lite operativ risiko.
Så kanskje spørsmålet ikke lenger er:
Om man skal installere solceller. Men hvorfor taket fortsatt står ubrukt.
Jeg har bare én siste forkortelse til deg: QED.
