Det er noe dystopisk over stillheten norsk industri nå blir møtt med. Næringslivet banker på døren hos Statnett med solceller på taket og batterier langs veggene. De vil delta i dugnaden, ta ansvar for å nå bærekraftsmålene.
Der inne hos byråkratene og teknokratene summer det av aktivitet. Møter. Utredninger. Modellberegninger. Meninger om hvem som skal mene noe.
Av og til stikker de nesa ut døra. Registrerer køen. Så låses det igjen. Stillheten er støyende, gir grunn til uro og usikkerhet. Tør man å gå ut av køen for å gjøre et ærend, eller bare stå her? I tilfelle det blir din tur, ditt nummer som ropes opp. «Vær så god, du kan få koble deg på.»
Bakvendtland
Jeg leder et selskap som bygger solcelleanlegg på norske industritak. Kundene er industri, logistikk, handel og eiendom. Felles for dem alle:
De har store takflater som i sum representerer en betydelig desentralisert produksjonskapasitet. En selvforsynthet med kortreist strøm og leverandør av reservekapasitet – en balansefaktor for nettet, ikke minst. En innsatsfaktor i kampen for en grønn klode og betydelig innsats for vårt klima.
Men nå spørs det om alle får lov til å bli med på klimaløftet.
Spenningen er til å ta og føle på etter denne ukas digitale «folkemøte» der Statnett redegjorde for hvorfor det nå kommer begrensninger på regulerbar fleksibilitet i nett under 110 kV.
Lenke: Statnett innfører begrensninger på prekvalifisering av reguleringsobjekter
Panikken har inntatt Statnett. Som en konsertarrangør livredd for å miste bevillingen sin under en innbilt pandemi, har de satt stolene på gulvet med 10 meters mellomrom. Og boltet dem fast. I bakvendtland. Der alt går an.
FAKTA PÅ LAURDAG: Vil du vite mer om hva det vil innebære å bli prekvalifisert til reservenettet? Les vårt dypdykk her.
Motivasjonen for mange har vært å bidra til en grønnere fremtid. Ivaretakelse av naturen, vi er ikke rent få i fornybarbransjen som kjenner på den ekstra følelsen.
Hår i suppa
Staten har åpenbart et annet syn på det grønne skiftet – du er i mange tilfeller et hår i suppa. I dag blir jeg nok en hel hårtjafs.
Det er definert 92 kapasitetsområder som dekker hele Norge. For hvert område er det satt et tak på prekvalifisert volum på totalt 3 MW opp- og 3 MW nedregulering, for å «unngå utfordringer i driften».
Solceller, batterier og fornybar kraft mater strøm tilbake inn i nettet og kan utgjøre et reguleringsobjekt – nødvendig for å opprettholde balanse og frekvens.
Men vil du bygge solcelleanlegg og batterier på taket og samtidig levere fleksibilitet og reserver til kraftsystemet, må anlegget først bli prekvalifisert som reguleringsobjekt.
Det er Statnett som vurderer.
Det er likevel ikke sikkert du får lov til å bidra. Statnetts oversikt over kvaliteten på linjene i de 92 områdene ligger et sted mellom liten og ingen.
Så jeg spurte:
Hvem tar regningen dersom anlegget ikke får prekvalifisering?
«Vi har hjemmel til å si nei. En rett til å si nei dersom vi mener det ikke er driftsmessig forsvarlig å slippe anlegget på nettet,» var svaret. Etterfulgt av «Vi anerkjenner at det har konsekvenser, selvsagt.» Empatien er kortvarig. Reguleringstrangen evigvarende.
Kraftnettet knirker
Selvsagt kan det gå galt, hvis man bare slipper på solcellestrøm like raskt som man gir Google tillatelser til å bruke vannkraften vår.
Men den største årsaken til innstrammingen er antagelig ikke kvaliteten på linjene. Det er mangelen på oversikt over dem.
De sier det selv: «Vi har mangel på data fra felt,» sier byråkratene. Det er kanskje transformatorstasjoner med sprengt kapasitet, og da hjelper det ikke at linjene er motorveier dersom «bomringen» bare har én fil.
Men kjære vene – dette er Statnett, ikke en kiosk innerst i Sognefjorden.
De har hatt bevilgninger fra staten til å få oversikt over nettet siden Benjamin Franklin hektet en nøkkel på dragesnoren sin.
Vi har et kraftnett som er dimensjonert for en tid da tømmerfløtere, metallarbeidere og landbruk og fiske var de største næringene her til lands. Strøm fløt primært én vei: Fra kraftverk til forbruker.
Vi skjønner at bilen må være godkjent før den får kjøre. Men mange av oss som leverer solcelleanlegg kan mer om våre kraftverk enn byråkratene kan om tilstanden til trafoene i indre Sogn. Hvor lenge skal vi vente på at de kler på seg arbeidstøy og kommer seg ut i felt for å bytte en trafo her og en kabel der?
Lyst til å rope
Du kan planlegge med et nei. Det er noe ærlig over det.
Men stillheten som oppstår når et system ikke svarer, er vanskelig å skille fra et nei.
Til slutt tvinger det seg frem et rop. Det kan koste å snakke høyt. Men alternativet er verre: at næringslivet står igjen med ubrukelige anlegg når sluttkontrollen er kjørt og siste faktura er sendt.
Risikobyrden for vår felles kraftfremtid er asymmetrisk fordelt.
Staten tar null risiko og forventer at næringslivet tar 100 prosent.
Når Statnett svarer at «vi vet ikke ennå», er det en venteposisjon utkledd som saksbehandling.
Hvis tempoet i omstillingen bestemmes av sannsynligheter, og sannsynlighetene blir uleselige, stopper det opp. Denne stillheten er ikke gratis for noen av oss.
Det er likevel for oss det koster mest.
