Jeg følger utviklingen av store solcelleparkene i norsk natur fra sidelinja. Argumentene mot er faktisk ikke så vanskelige å forstå, for er det noe vi nordmenn er glade i, så er det all den urørte naturen vår.
Hvem har vel lyst til å meie ned grantrær for fote, jage vekk ekorn, rådyr, en og annen gaupe og dermed forstyrre skogens ro, bare for å lage strøm?
Vi må jo ta folks følelser på alvor.
Se for deg familien på blåbærtur i høstferien, der de intetanende går boms inn i en åpen lysning der et science fiction-aktig syn av meter på meter med stålverk og silisium griner mot dem.
Det er som en scene fra en dunkel fremtidsdystopi, du vet disse filmene ungene våre leier på HBO og ser på til fire på natta. Maze Runner-trilogien, for eksempel. Hunger Games. The Last of Us. Silo.
«The Solar Wars» kommer kanskje neste høst.
Innlysende at vi må ha aksept
Spøk til side, store solcelleparker som er grundig prosjektert må også ha avklart støtte i befolkningen. Vi må lære noe av all striden som har fulgt i kjølvannet av gedigne vindmølleblader på fjell og vidde.
Vi har et alt for godt omdømme å miste som bærekraftsnasjon og produsent av ren energi. Det er jo redusering av CO2-avtrykket og miljøeffekten som er grunnen til at vi bygger ut solkraft.
Så sier jeg «vi», selv om jeg representerer en del av bransjen som konsentrerer seg om solceller på industritak som små kraftverk, der den produserte strømmen først og fremst avlaster byggets strømregning.
Vi får aldri besøk av demonstranter utenfor et næringsbygg som produserer 30% av sin egen strøm. Det er nok akseptabelt fordi det er forståelig, logisk og ikke en trussel mot verdier som uberørt natur.
Det er opplagt at vi vil komme til å venne oss til store solkraftanlegg, slik vi har skapt aksept for store næringsparker med avkjørsel fra E 18. Også her har vi pløyd ned digre skogsområder.
Det er sjelden vi ser demonstranter stå i veikanten ved firefelten med digre plakater der de slåss for dyras rettigheter når noen vil bygge digre varehus eller næringsparker. Eller nye boligfelt, for den saks skyld.
Så hvorfor bringer solkraftparker i samme typen natur frem de sterke følelsene? Vi kan tenke på det gjennom påsken.
Du kjører sikkert forbi mange industrifelt på vei opp til påskehytta. Tenker vi på dyra som er fordrevet herfra? Økosystemer som er brakt i ubalanse av Elkjøp, Jotun og Montér?
Det er kanskje fordi vi forstår hvorfor disse inngrepene er gjort. Vi bruker tjenestene. Men vi bruker også strøm på hytta, de fleste av oss. Den strømmen må jo også komme fra et sted.
Sikkert er det i hvert fall at utbygging av solkraft årlig setter nye rekorder, og i 2024 økte forsyningen globalt med 29%.
«Solkraft står nå for 6,9% av verdens energiforsyning, og er blitt motoren i den globale energiovergangen,» sier adm dir Phil McDonald i Ember.
Kilde: https://www.bygg.no/energi-solceller/solkraftrekord-i-2024-okte-med-29-prosent/2777897
I Norge ligger vi ifølge nye analyser fra NVE derimot ikke an til å nå mer enn 2TWh nyutbygget solkraft før 2030, Stortingets mål var 8TWh. Mer om dette lenger ned i artikkelen.
Visuelt utfordret
Helt siden den norske stat bygget de første høyspentmastene i fjellet på 1960-tallet har energibransjen påvirket følelsene våre. Vi er naturglade nordmenn som elsker å dra ut på tur med mønsterstrikkede knestrømper, bestefars knickers fra krigen og appelsiner uten sprøytemidler i sekken.
Nå er det påske. Og vi skal opp i høydemetere og ut i hytteveggen. Vi skal lukke øynene mot sola og kjenne den brenne vekk vintergustent stress.
Det passer ikke med solcelleparker midt i generasjonenes eldorado. Se for deg at du kommer glidende ned ei utforkjøring i heia på grønn swix i småbitende minus med sola rett i panna.
Men i stedet for mykt og ultrahvitt kupert terreng strødd med kronglefuruer og harmoni, stirrer du rett inn i en stålblå vegg av silisiumvafler. Man blir selvsagt visuelt utfordret.
Jeg ber likevel deg som leser om å ta stilling til én ting:
Hvordan forholder du deg til høyspentmastene i dag? Kunne du sett for deg å ha lenket deg fast til et kraftverk og protestert mot utbyggingen av vannkraft?
Vil du heller tilbake til kullkraft og oljefyring? Er det greit å utarme naturressursene et annet sted på kloden, så lenge vi ikke ser det?
Høyspent stemning
Jeg har fra oppveksten av gått mine obligatoriske skiløyper og fjellturer på snaufjellet med utsikt over vestlandsnatur, Jotunheim og innland gjennom barneår, ungt voksenliv og i moden alder.
Norsk natur er blant verden syv underverker.
Synet på hva som må til for å sikre kraftleveranse til det norske folk har nok likevel fått gode justeringer underveis. Nå er vi mer vant med høyspentmastene enn vindmøller, og det siste skuddet på stammen er disse genererte bildene av åskammer med solcellepaneler stående oppmarsjert som skjoldene til en romersk hær i grålysningen, avventende ordre før de går løs på germanerne i skogen.
Disse digitalproduserte 3D-bildene avler skrekk og gru hos Ola og Kari, og er egnet til å samle store flokker foran kommunehus og over ølglassene på puben en torsdag under fanen «Nå må vi redde skauen!».
Vi er likevel i sannhet en bransje med stor takhøyde sammenlignet med motstanden vindkraft får her til lands.
Prosjektering av store solcelleparker må selvsagt skje i pakt med den samme naturen som vi forsøker å redde gjennom å ta i bruk fornybar energi.
Det kan ta tid å komme på samme lag, tenker jeg.
To tommeltotter ned på Ringerike
Både kommunene, Forsvaret, folkedypet og NVE har nå rett før påske sagt enda et tindrende klart nei til to planlagte solcelleparker på Ringerike denne vinteren. Et kvart hundre gigawattimer kortreist strøm vil dermed aldri se dagens lys.
Ved Sokna nordvest for Hønefoss hadde eierne Akershus Energi, Østfold Energi og Obligo bak Solgrid AS lagt planer om å utvinne 18,3 gigawattimer med strøm årlig.
Nok til å betjene 1000 norske husstander.
Utbyggerne har nå trukket søknaden. Motvind Buskerud, Mattilsynet og Ringerike Orienteringslag er blant de som har uttalt seg.
Hafslund Vekst AS, Magnora ASA og Helios Nordic Energy AB sto bak utviklingsselskapet for et solkraftverk i skogen mellom Hønefoss og Jevnaker. Prosjektet skulle i utgangspunktet legge beslag på 255 mål utmark. Det ble nedskalert til 77. Det holdt likevel ikke.
Politikerne, og her har de til og med Høyre i spissen, har sagt seg enig i avslagene.
Lokalavisa Ringerikes Blad har i et års tid glødet over i en ren artikkel-bonanza om solcelleplanene, og jeg kan ikke se hvordan de skal ha klart å dekke alt oppstyret uten å ha innkalt alt de har av tilkallingsvikarer.
For avisa har det vært god butikk, på høyde med en god ulvedebatt.
Sol i skauen? Tur- og hyttefolk er skeptiske. Forsvaret sier det innebærer en sikkerhetsrisiko. Demonstranter kringsetter rådhuset. Folket har talt. «Fornybar energi får folk bygge annet sted enn hos oss.»
Jeg grubler litt over hva som kan ha gått galt.
Ikke siden Alta-aksjonen har jeg sett så mye ivrige folk ute i boblejakke og med egenproduserte skilt med ordlyden «Nei til solkraftverk – Ja til natur».
«Solceller, det er for meg noe man har på hytta,» sier en av demonstrantene.
«Du kan ikke bygge ny natur,» sier en annen.
Sett solcellene på taket
Jeg er delt i synet på hva vi kanskje må akseptere av inngrep på uregulert område for å kunne fortsette utviklingen mot fornybar energi. For vår egen del, leverer Isola Solar solcelleanlegg på industritak som allerede er etablert som næring.
Ingen legger påsketuren om et industrifelt, svært få skiturer går innom næringsparkene.
Derimot er de mange tusen flate takene her til lands utrolig godt egnet for å etablere små kraftverk med solceller på. Fordelen er at området vi etablerer disse kraftverkene på, allerede er der. Vi slipper å spise mer av naturen og turområder, eller forstyrre økosystemer, hekkeplasser og dyretråkk.
Vil vi være et fyrtårn til etterfølgelse eller bli brukt som en brannfakkel? La oss også bruke påsken til å tenke over dette.
Les mer om oss og hva vi driver med på: www.isolasolar.no
Helt sikkert er det at vi kommer til å bomme kraftig på Stortingets mål om å klare 8 TWh solkraft innen 2030. Vi lander nok heller et sted på rundt 2TWh, eller en fjerdedel av ambisjonene.
Vil vi være et fyrtårn til etterfølgelse eller bli brukt som en brannfakkel?
Ifølge NVEs analyse vil vi heller ikke makte ambisjonen om å redusere strømbruk i bygg med 10 TWh.
Kilde: https://energiwatch.no/nyheter/politikk_marked/article18073663.ece
Vi tror det må flere grep til for å skape gehør i befolkningen for bakkemonterte solkraftverk, og i tillegg må nok barrierene for å etablere solkraft på industribygg jevnes ned til terskelen går i ett med gulvet. Vi risikerer ellers å bli omtalt ute i verden som bærekraftsmålenes bremsekloss i Europa.
Et land som, satt på spissen, er mer opptatt av å bevare oljefondet enn kloden.
Vi kan smile av formuleringen, men for et par uker siden gikk en svensk og en dansk sjefredaktør sammen om å anklage Norge for å holde egoistisk på de høye gassinntektene vi har fått på grunn av krigen, fremfor å dele dem med Ukraina.
Hvor vil samfunnet få best effekt av å bygge ut solcellekraft?
Vi må løse arealutfordringene, og vi må bli bedre til å kommunisere med Ola og Kari. For det er opplagt at vi verken har lagt den siste elva i rør eller hugget det siste treet ute i naturen.
Når vi ser hvordan prosjekt etter prosjekt blir stengt ned av protestaksjoner fra grasrota bør vi kanskje sette oss ned og tenke over hvordan vi gikk frem for å kommunisere med befolkningen?
Ren strøm og ren kraft krever at noen kloke og modige og mennesker tar stafettpinnen og tenker nytt. Vi må kanskje ofre noe for å bevare fjellmassivene, elvene våre, den ville naturen og våre nasjonalskatter.
Høyspentmasten er i dag et naturinnslag. Skapt av oss.
Men når vi ikke en gang klarer å fylle en relativt enkel oppgave som å bygge ut noen terawattimer med solkraft, hvem vil handle med oss på sikt?
I mellomtiden kan vi i det minste bruke takene våre.
God påske i hytteveggen, så tar vi en paneldebatt når høytiden er over!
Anders
