Prognoser er og blir teori. Verden endrer seg like raskt som sommerværet, og nye globale handelsavtaler kan gi brattere strømpriser her i nord.
NVE avblåser kraftkrise, men Statnett er ikke helt enig. Politikerne tar seg en fest og spiller heller opp til dans.
Det er mye mulig at bandet spiller mens skuta går ned. Vi lever nemlig med en titanisk klokketro på vår egen evne til å produsere all den strømmen vi trenger.
Men vi ser at markedene regulerer seg selv, og eksportkablene våre blir raskt til importkabler.
Så selv om vi teknisk sett produserer nok i normalår, vil vi fortsatt selge vår egen strøm til utlandet, og kjøpe dyr fornybarstrøm fra EU tilbake. Og hva skal vi gjøre hvis tørka kommer? Kanskje to år på rad?
De som må ta regninga er lokalt næringsliv. Ola og Kari, dypest sett.
Hva om krisa likevel kommer?
Vi selger morsarven vår, møysommelig oppbygd vannkraft, til høystbydende, uten å høre med arvingene om de også kunne tenkt seg en bit av kaka.
Politikerne våre møtes i telt etter telt på Arendalsuka. Der tipper vi festen kommer til å overdøve krisevarslerne.
«Typisk norsk å være goood!» skråler de, mens DJ Støre skrur volumet opp på en gammel schlager. Jeg synes jeg kan se ham nikke lystig mot regjeringens Messias, selveste Jens og energiminister Terje Aasland.
Finans og energi har funnet hverandre i energibaren. De er særdeles fornøyde med hvordan den norske høstkvelden forløper. Men risikerer vi en ny 400-årsnatt hvis vi sovner på nachspielet?
Vi forpliktet oss på å være verdens beste fornybar-nasjon. Men både Danmark, Sverige og Finland leder grovt i utvikling av ny energi.
«Det er typisk oss å spille låta til Gro,» sier kameratene og hever glassene mot Jonas, som poserer for VG med lua på snei.
«Kraftkrisen er over,» sa Jonas til mediene for et par år siden. Det er typisk norsk å være godtroende.
«Artisten» bak uttrykket «Det er typisk norsk å være god» var Gro Harlem Brundtland. Hun var miljøvernminister på 70-tallet og var oljebransjens vaktbikkje.
Deretter ble hun en av etterkrigstidens mest markante statsministere, har vært generalsekretær i WHO og er mest kjent verden over for å ha formulert bærekraftsbegrepet i FN i 1987.
Arven etter Gro
Gro hadde et skarpt blikk rettet mot overforbruk og forurensningen skapt av vår moderne livsstil og vår avhengighet av fossilt brensel. Gro hadde fokus på at vi helst måtte overlate kloden i litt bedre stand til våre barn, enn tilfellet var da vi selv overtok den.
Hvor mye av miljø-Gro finnes det egentlig igjen hos Jonas og energikameratene? Og kan opposisjonen egentlig fortsette å gjemme seg bak taburettene? De har jo også vedtatt vår fornybar-politikk.
Vi har drevet klappjakt på karbon i 40 år siden bærekraftsbegrepet ble allemannseie.
Nå stiller vi et åpent spørsmål til Gro sine etterfølgere – om de har mistet litt av idealismen langs veien? Vi husker landsmoderen best for at hun satte mot i oss.
Men nå er det blitt typisk norsk å være overmodig.
Jeg skal ikke trette deg med selvsagtheter. Men alle vet at fornybar energi, og da særlig vind og solkraft, vokser i rekordfart på verdensbasis og er i ferd med å ta en voksen plass som energikilde i sektor etter sektor.
Politikerne har vedtatt å bygge ut 8TWh ny solkraft i Norge innen 2030, men mangler så langt ni tiendedeler av virkeligheten for å kunne smykke oss med en ferdigattest.
«Kraftkrisen kommer ikke,» roper Jonas, og tar arendalittene med seg ut i natten med heftige rytmer, elektrifisert av norsk vannkraft og en klokkertro på at vi kommer til å ha nok strøm.
Sjølberga. Vi trenger ikke EU.
Hva må til for å nå målet om 8TWh solenergi innen 2030?
USA sitter med Trumpkortet
Kameratene våre i baren har funnet opp en ny måte å regne strømmen hjem på, og mange ser nå at Norgespris heller kaldt vann i blodet på alle store og små prosjekter der solceller skulle ha blitt bygget ut.
Nå tenker alle at vi har mer enn nok strøm som det er. Men er det virkelig riktig? Vassdragene våre presser turbinene på høygir. Vi bygger og bygger, optimaliserer og søker nye konsesjoner.
Byråkrater med stallordre kjøler oss ned med smeltevann fra fossen.
Likevel peker fortsatt mange barometere mot at vi risikerer kraftunderskudd, og at dersom utviklingstakten skal holdes her til lands, ender vi opp med å kjøpe stadig mer strøm fra Tyskland og EU.
Det blir ikke billig.
Vindkrafteventyret til havs er bare på beddingen her i Norge, og det vil ta utrolig lang tid før strømmen fra vindmøllene er vekslet inn i kraftnettet som en pålitelig stabilisator.
Nå presser Donald Trump EU til å kjøpe mer gass fra USA. I den nye tollavtalen forplikter EU seg til å kjøpe amerikanske energiprodukter for 750 milliarder dollar.
Norge har økt sin gasseksport til EU etter at krigen i Ukraina bidro til at de som solgte russisk gass ble persona non grata over natta på kontinentet.
Importen av LNG fra USA vil bidra til at strømprisene i Europa vil forbli høye i lang tid fremover.
Bygg mer solkraft nå
Vi har et mulighetsrom som handler om å utnytte det man kan betegne som lavthengende frukt: Utbygging av solkraft på allerede eksisterende og egnede flater, nemlig norske industritak.
Det er tusenvis av disse takene, og det tar bare noen måneder å etablere et velfungerende anlegg. Vi kan gjøre mye for å demme opp for en varslet energikrise bare ved å oppfylle målet om 8Twh på fem år.
Men akkurat nå er det gutta i baren som skråler på en gammel vise som sitter ved roret, og på meg virker det som om festen ikke er over på lenge.
Arendalsuka varer ikke evig. Det gjør nok heller ikke våre vannreserver.
Siden 2020 er det ikke delt ut mer enn 0,7 Twh i nye konsesjoner til vannkraft. Det er ikke skrudd opp en eneste vindturbin på land siden 2022.
Så skal vi opprettholde forsyningssikkerhet i såkalte tørrår, må vi utvide utvekslingskapasiteten på nettet. Eller bygge ut mer fornybar kraft i orkanfart.
Vi gjør ingen av delene. Vi gambler på at det går bra. Typisk norsk å ha litt flaks.
Et apropos: Kun 13% av de folkevalgte på Stortinget har bakgrunn fra privat næringsliv, andelen har sunket fra 34% siden 2009. Med andre ord, erfaring fra verdiskapning er mangelvare.
Det er typisk norsk å vente litt og se. Og det er akkurat det politikerne gjør nå. De foretar seg ingen verdens ting. Kvelden kommer, og skyene fra øst tetter seg. Øst og vest er ikke fiender i år, sang Jahn Teigen en gang, da vi var på vei mot Glasnost. Forbrødringen i stor-Europa var alle idealers mor.
Nå brenner det i sikringsskapet, Jens, Jonas og Terje. Men dere vil bare danse.
En hel bransje står klar med hanskene på og kan installere sol fra Kirkenes til Lindesnes.
Men nei, som et diassosiert kor med «see no evil, hear no evil» på repertoaret, skal vi ikke ha noe reservetank på vår ferd gjennom den geopolitiske ørkenen. Vi skal bare tro. At det er typisk norsk å være god.
«Dette fikser vi.»
I min verden er det helt natta. For snart blir det ampere stemning.
