Kapitalisten i oss hadde aldri innført det grønne skiftet

Når vi vet at vi står i en global dugnad: Bør det gjøres litt mindre fornedrende å stå i kø når vedtatte offentlige midler skal deles ut i bransjen?

«Norske bedrifter skal ha gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst. Staten skal ta sitt ansvar for å få på plass nødvendig infrastruktur, inngå partnerskap som forener utslippskutt og næringsutvikling, bidra med kapital og annen risikoavlastning».

Fra Veikart 2.0: Grønt industriløft Hurdalsplattformen

Du skal ikke føle at du er en byrde dersom du planlegger å erstatte utslipp med ren energi. Hvis du energiøkonomiserer er du en helt.

Folk burde heie på deg hvis dine tiltak gjør bygget ditt mer grønt. Inkludert staten.

I oktober sa Fornybar Norge-general Bård Vegar Solhjell at fornybarbransjen ikke vil «be om mer subsidier», og gikk i strupen på et narrativ om at fornybar energi er avhengig av offentlig støtte.

– Vi vil heller bygge ut det som er lønnsomt, sa Solhjell.

Det er selvsagt helt udiskutabelt. Vi anbefaler jo heller ikke å installere solceller på næringsbygg dersom det ikke var lønnsomt. Det er ikke bare lønnsomt, det er ekstremt besparende i visse tilfelle.

Kalkylene er entydige. Men samfunnsøkonomien er for øyeblikket bedøvet av ordninger som utsetter omstillingen.

Jeg tror ikke vi har råd til å vente.

Når privat kapital tilføres næringslivet kalles det investering. Dersom staten gjør det samme, kaller vi det for støtteordninger, selv om investeringen kanskje i mange tilfeller gir svært god avkastning.

– Vår bransje har levert mellom 70 til 150 milliarder i offentlige inntekter hvert år siden 2018. Det forsvinner helt i en fortelling av at alt vi gjør er avhengig av støtte, sa Solhjell videre i DN-intervjuet.

Som et apropos bruker Statkraft 27 milliarder på opprustning og oppgradering av vannkraftverk og dammer frem mot 2030.

Tilretteleggelse, ikke irettesettelse

Næringslivet står av og til helt alene i overgangen til et grønnere og mer digitalisert samfunn, farget av omstillingen fra olje og gass.

Statens rolle i det grønne skiftet må være som tilrettelegger, og ikke veksthemmer. Det offentlige må være en døråpner, ikke en portvokter.

Dette omdømmet haster det litt med å justere.

Samarbeidet med forskning og næringslivet må resultere i initiativ, insentiver og lovgivning for å styrke et fundament for endring.

For å ta et land gjennom kriser, fra én epoke til neste, er politisk vilje avgjørende. Vårt teknologiske og moderne samfunn ble bygget stein for stein etter krigen, i tett samarbeid med staten.

Næringslivet alene kunne ikke ha gjenreist Norge etter 2. verdenskrig.

Vi kan heller ikke gjennomføre det grønne skiftet med en passiv stat. Men vi orker heller ikke å føle at vi står som tiggere i en kø.

Tross alt er det staten selv som har satt klimamålene, i samarbeid med andre stater. Noen annen overbygning finnes ikke. Næringslivet alene og frie markedskrefter hadde aldri kommet på idéen om å verne miljøet.

Dersom pengene alene skulle styrt, hadde vi alle kjørt bensinbiler fortsatt, dumpet søppel i havet og bygget ned all natur.

Vi hadde spist druer fra klaser, liggende på sjeselonger.

Når du søker om støtte fra én instans i dag, får du ganske tydelig beskjed om at du ikke får lov til å søke støtte noe annet sted.

• Du kan ikke ha påbegynt prosjektet ditt før du søker.
• Du kan ofte ikke kombinere det med annen, moden teknologi.
• Du må kunne bekrefte tallene etterpå, og bevise utvetydig at du faktisk sparte det du sparte.
• Du må oppfylle samtlige kriterier fastsatt, ellers må du tilbakebetale støtten.
• Støtten gis ikke til alle, du må konkurrere om den. Selv om du deltar i en global dugnad.
• Du må selvsagt dokumentere at du stiller opp med mesteparten av pengene selv, uansett om du får støtte eller ikke.

Politisk vilje

Vi har stått gjennom noen teknologiske og politiske revolusjoner som nasjon. I 1809 ble Norges Vel stiftet for å gjøre Norge mer selvforsynt med korn (Hvis du husker Terje Vigen). Vi gikk deretter fra å være bønder til å bli en sjøfartsnasjon med en betydelig handelsflåte. Industrien og vannkraften ga oss moment.

Deretter tok vi oss gjennom en verdenskrig eller to, og ble en moderne nasjon. Til slutt fant vi olje, og vår lykke var gjort.

Dog ikke uten sterk politisk involvering.

Vi liker nok å tenke at vi bygde landet med to tomme hender.

Vi nordmenn er noen tapre sjeler. Forrige generasjon vokste opp med øyenvitneskildringer av mellomkrigstid og uår, krydret med historier om rasjoneringskort og blendingsgardiner.

Vi har hele tiden fått høre det samme :

– Sjølvberging, sa de gamle. Det er utrolig viktig at vi kan klare oss sjøl, dersom en ny krise skulle inntreffe.

I hver bygd og grend, men også i urbane villastrøk ble det dyrket grønnsaker, bær og frukt, saftpressene gikk og syltetøykrukkene fylte kjellerveggen.

Sånn var 1950-tallet.

Vi klarte oss sjøl. Norsk kjøtt, norsk mel og norsk melk. Matauken kom fra husdyrhold og sanking, jakt og kornproduksjon.

Gjorde vi alt på egenhånd?

Gjenreisningen av næringen fikk drahjelp av mekanisering, teknologisk nytenkning, tett samarbeid mellom stat og landbrukets organisasjoner for gode rammevilkår og jordbruksoppgjør.

Etablering av støtte til grøfting, innførselen av kunstgjødsel og ny lovgivning som skulle sikre bærekraftige familiegårder så dagens lys.

Det vokste frem en subsidieordning for å holde norsk landbruk i gang.

Denne næringen mottar fortsatt støtte i dag. Til tross for at landbruk må sies å være «moden teknologi.»

Det er politisk vilje bak beslutningen om å holde det norske landbruket levedyktig.

Nå står vi foran en energiomstilling som vil kreve innsats fra oss alle. EU vil ikke forbli et lukrativt salgsmarked for norsk gass i all overskuelig fremtid.

Akkurat som landbruket så store omlegginger mellom 1950 og 1980-tallet, fra husdyr og beite til omfattende kornproduksjon, må vi som nasjon tåle å stå tungt investert i fornybar bransje til vi kan regne hjem vekst, innsparing og omstilling for lokal industri.

Det er fremtiden vi bygger, og den begynner på industritakene, i vassdragene, i bølgekraft og bioenergi.

Det norske fornybareventyret vil kanskje avløse oljeeventyret.

Men det må politisk styring til.

Klimaendringene koster

Ideen om å redde miljøet og innføre det grønne skiftet har sitt opphav i moderne forskning. Vitenskapelige, sosiale og økonomiske faktorer spiller inn.

Kapitalistene var ikke først på ballen, men det er klart at når man ble klar over at de globale kostnadene ved å la forurensning og temperaturøkning gå sin gang bli langt høyere enn investeringen som kreves, falt de inn i rekken.

Kapital og et fritt marked uten statlig styring blir raskt til konserner og lønnsomhet for noen få. Hadde kapitalistene kommet på idéen om fornybar kraft først, ville verden sett annerledes ut.

Heldigvis, kanskje, har idéene om det grønne alternativet kommet fra bevisste forbrukere, samfunnsengasjerte ledere og ført til etisk debatt, innovasjon, ny teknologi og politisk håndtering.

Veikartet mot en grønn fremtid må også handle om insentiver og offentlig kapital for å få samfunnsøkonomien og kapitalen til å gå i riktig retning.

Kostnadene både for naturen, det biologisk mangfoldet, og ødeleggelser forårsaket av ekstremvær er en regning vi alle kommer til å bli belastet for. Det er derfor fornybarnæringen eksisterer, og det er derfor vi har pløyd statlige midler inn for å kickstarte endringen.

Nå mistenker jeg at mange feilaktig kun ser på fornybarbransjen helt uavhengig av årsaken til at den finnes, kanskje siden kapitalistene har funnet veien inn og innser at det er penger å tjene her.

Tildels store penger.

Næringslivet skal tjene penger, ikke be om penger.

Fornybarnæringen ble kalt for «subsidieversting» av Tor Mikkel Wara, og jeg forstår godt at Solhjell, tok rev i seilene.

– Næringslivet skal tjene penger, ikke be om penger, slo Bård Vegar Solhjell fast i DN-intervjuet.

Det har gitt fornybarnæringen oppreisning. Vi er selvsagt ikke avhengige av statstilskudd for å drive butikk. Insentiver må derimot til for å bidra til å få med oss mange nok. Vi må ikke tenke at det grønne skiftet er et valg vi har.

Det er et ufravikelig mål. Vi har forpliktet oss som nasjon.

For øyeblikket ser det ut som om regjeringen og politikerne – for en stund – har valgt vekk den naturlige fremdriften.

Norgespris og redusert el-avgift kan ha bidratt til denne bedøvelsen.

For: De fleste av oss bytter ikke til et dyrere telefonabonnement på privaten. Det prinsippet gjelder også for strøm. Gevinsten må være innen rekkevidde.

Men omstillingen er i gang. Hele verden er i skifterommet. Fornybar energi har overtatt for fossil i utbyggingstakt.

Her hjemme må vi bare hjelpe alle til å se det.