"Jo, men vi flyr jo gjennom et regnvær, nå"

Vi fester våre solcellestativer fast i bygget. Logikken er superenkel. Vi ønsker jo ikke at det skal være løse deler liggende på et tak som en storm kan ta med seg.

Solbrillene mine ble liggende igjen på et tak i Skien en gang. De var borte uka etterpå. Sikkert noe vind eller en skjære som tok dem.

Hva vi gjør?

Vi leverer komplette anlegg med solceller, invertere og batteripark til industribygg. Ofte renoverer vi taket i samme slengen, og det øker byggets energikarakter.

Det er økonomisk smart, utløser støtte, gir bedre bygg og tettere tak.

Isola Solars solcelleanlegg står alltid montert i byggets bærekonstruksjon. Skrudd ned i patenterte basefester som tåler sterk vind. Deretter legger vi membran og tetter taket. Det er da også noe av poenget med taktekking.

Vi monterer solcellene i rader, stående på skrå mot sola i superlette og sterke stativer med Hydro-aluminium. De henter solinnstråling fra både forsiden og baksiden.

Teknisk kalles dette for bifacial, tosidig. Du kan se mange eksempler på slike anlegg rundt på denne nettsiden.

Ofte renoverer vi også taket for kunden, og legger ny membran. Vårt morselskap, Isola, er i dag Norges eneste produsent av bitumenbaserte takbelegg og membraner.

Bare produktet Mestertekk alene er lagt på mer enn 30 millioner m² norske tak. Isola beskriver dessuten Takshingel som markedsleder i sitt segment.

Vi er ganske gode på tak, vil jeg si. Fra før.

Vel, tilbake til anlegget vårt. Når sola skinner på den hvite membranen, reflekteres lyset opp mot baksiden av panelene, og så lager vi strøm en gang til. Det blir mer strøm av det.

Når et anlegg er montert, garanterer vi at taket er tett. Så crazy er vi.

Vi legger derimot ingen skinner som presser på takpapp og lager nye, spennende renner som regnvann kan forville seg til. Ingen betong eller ballast-elementer som veier ned konstruksjonen og øker trykket på taket. Vårt prinsipp er at alt vi setter på taket, skal være i harmoni med takets funksjon.

All vekt vi tilfører et bygg må distribueres ned i bærebjelker eller stolper. Det er liksom litt av poenget med å bygge noe som står en stund. For at det ikke skal flytte på seg, skrur vi anlegget fast.

Du hørte riktig. Vi skrur det fast. Så rare er vi.

Vi er nok også den typen som dobbeltsjekker at takstativet som skiboksen er festet i, sitter ordentlig fast på railsene, før vi kjører til fjells.

Har du forresten en regnfrakk?

Ta den gjerne ut av skapet og kikk på den. De fleste regnfrakker, regnbukser og regnjakker er sydd.

Coats, en av verdens største produsenter av sytråd, anbefaler for regntøy 12–14 sting per 3 cm. Det er omtrent 400–470 nålepenetreringer per meter søm.

Det skulle vel fort bli 6-7 000 nålehull i en standard regnjakke, det.

Vi hiver faktisk på oss regnjakke når vi skal ut en tur med hunden, og det pøser ned. Det er overraskende tette greier, altså. Til å ha så mange hull i seg.

14 000 skruer på KIWI-taket vårt

Gjennom bygningshistorien har man brukt ulike materialer for å tette taket, og ulike festemidler for å holde taket sammen. De fleste konstruksjoner som utgjør lagerbygg, fabrikker, industrilokaler eller butikker består av stolper, tverrgående bjelker og dragere, pilarer, støttestag og andre elementer av stål, betong eller tre.

Taket og menneskets evne til å stenge været ute er en unik fortelling. Det burde jo ha blitt en bok.

Ta en gjennomsnittlig, stor norsk butikk. Kiwi i Hokksund, for eksempel. eller Kiwi Laksevåg. På slike butikker, med et 2 000 m² industritak kan tallet på skruer i taket komme opp i i titusener.

For et typisk trapes-/profilplatetak oppgis eksempelvis 8–10 skruer per m² for innfesting i underlaget, pluss 2–4 skruer per m² i omlegg/skjøter. Det tilsvarer omtrent:

2 000 m² tak	Antall
Hovedinnfesting, 8–10/m²	16 000–20 000
Skjøter/omlegg, 2–4/m²	4 000–8 000
Totalt	20 000–28 000 skruer/festepunkter

Det er utrolig hvor fort en pakke skruer går med når du setter opp et butikkbygg.

Vi har faktisk montert et solcelleanlegg på Kiwi Elingaardkilen, utenfor Fredrikstad. Der regner det ganske mye, særlig om høsten.

Denne butikken har et tak på 1100 kvadratmeter, og høyst sannsynlig et sted rundt 10 – 14 000 skruer eller festepunkter. Så har du solcelleanlegget vårt, også da.

Det blir jo litt flere skruer når det skal festes, også. litt over 600.

Så da må du legge til 640 innfestingspunkter til. Skruer i taket, altså. Det øker dermed fra 14 000 til 14 640 skruer i Kiwi-taket. Begynner å bli litt, da.

Visste du forresten at:

Isola Solar sitt anlegg veier fire ganger mindre enn tradisjonelle anlegg.

Dersom jeg begynner å skrive stolper opp og vegger ned om alle de andre fordelene ved systemet, blir dette innlegget alt for langt. Igjen. Så hvis du vil vite mer, anbefaler jeg å lese litt flere artikler, scrolle litt rundt på sidene våre.

Men i dag var det skruehullene. Og for oss den litt merkelige motforestillingen noen har skapt mot å feste en byggteknisk konstruksjon til bygget.

Ref. solbrillene mine. De er jo ikke en del av bygget, så derfor festet jeg dem ikke da jeg la dem fra meg på en ventilkasse. Men nettopp derfor forsvant de, også.

Pytt, det var ikke de dyreste. Men et solcellepanel koster jo litt. Det er glass, også. Kjedelig om det flyr av i vind og treffer noe.

Men, ok.

Det er ikke hullet som skaper lekkasjen. Det er den dårlige tettingen.

40 000 hull i et fly

Et Boeing 737 eller en Airbus 320 er satt sammen med nærmere 40 000 nagler, bolter og festeanordninger av ulikt slag, litt avhengig av hva du kaller feste.

Nesten halvparten av disse festene finner du i flykroppen som omgir kabinen. Der du sitter tørt og godt på vei til New York, Fiji, Aberdeen, Tokyo eller Sandefjord.

Ikke sjelden passerer flyet regnbyger på vei ned gjennom skylaget, og på vinduet ser vi små striper av vanndråper. Men taket er tett. Underlig? Det er jo minst TJUE TUSEN hull fra cockpiten til akterstevnen alene.

Men ingen steder kommer vannet inn.

Over hodene på passasjerene i et vanlig rutefly kan det sitte titusenvis av nagler og mekaniske festepunkter i selve «ytterhuden» av flyet.

Poenget er ikke å unngå hull.

Poenget er at hvert eneste hull er konstruert, dimensjonert, plassert og utført slik at konstruksjonen fortsatt er tett og sikker.

Isola Solar har til nå levert nærmere 60 bifacial-anlegg i Norge, rundt regnet skulle det bli 55 000 baseføtter, og 250 000 skruer for å holde alt dette på plass.

Vi har ingen vannlekkasjer.

Basefestet er konstruert for å kunne forankres i bærekonstruksjonen og samtidig tekkes inn i takmembranen på en kontrollert måte. Løsningen er utviklet nettopp fordi solcelleanlegget skal kunne stå fast uten at takets viktigste funksjon ofres på veien.

Det er lett å se en skrue og tenke risiko.

For en takentreprenør som Isola-konsernet er tetting det vi har holdt på med siden før 2. verdenskrig brøt ut. Det er liksom ikke der fokus ligger når vi monterer solcelleanlegget ditt.

Vi har designet anlegget ut fra andre kriterier.

Som: Hva er mest brannsikkert? Får vi grei adkomst til luker og ventiler? Er det greit å rydde taket, måke snø, renske sluk? Kan vi skifte membran eller utbedre seksjoner av taket uten å plukke ned alt igjen? (Ja, vi kan det.) Vil det lønne seg å ta hele omkostningen med byggrenovering nå?

Samt:

Hva er skruen festet i? Hvordan overføres kreftene? Hvordan er detaljen rundt gjennomføringen bygget? Hvordan er membranen avsluttet? Og hvordan vil dette se ut etter tjue vintre? Vil en CFO kunne regne dette hjem?

Les mer her: www.isolasolar.no

Vil det være bærekraftig å stå med fornybar egenprodusert strøm på eget tak? Har vi gjort en god jobb med å rehabilitere taket ditt? Fant vi alle svakhetene? Har vi sørget for at det kan stå en stund, nå? Trenger vi å demontere solcelleanlegget de neste 20-30 årene?

Det er slike spørsmål et solcelleanlegg på tak egentlig bør tåle.