Kjære samarbeidspartnere, kunder, leverandør og alle solinteresserte:

Dere flytter Norge fremover. Hver installasjon, hvert prosjekt, hvert tak som produserer kraft utgjør en bærebjelke i omstillingsarbeidet. Og ikke minst, hver eneste framsnakking av fornybar energi!

Det er dere som er energiomstillingen

Det er vinter. Sola har snudd for lengst, regjeringen har snudd seg en ekstra runde inne i hiet. Satt klokka på snooze.

Er virkeligheten der ute for brysom å våkne til?

I min solverden har ordet «batteri» på kort tid blitt hyppigere og hyppigere i bruk. Der vi tidligere avskrev solceller som «uegnet» eller at det peaket på «feil tid på døgnet».


Nå er batterier blitt en viktig del av løsningen som drar solcelle installasjon fra lønnsomt til veldig lønnsomt. Prisene på batterier har falt vesentlig de siste månedene og teknologien er moden. I tillegg til at batteriet fungerer godt «bak måleren» så kan det også skapes god lønnsomhet «foran måleren» som deltaker i reservekraft markedet.

Vi har tilegnet oss god kompetanse på dette, mens byråkratiet henger etter.

Energiforbedring av norske bygg, fra isolering av vegger og utskifting av vinduer – til solproduksjon med smart styring støttet av batterier — vil i fremtiden bli sett som ett sammenhengende satsingsområde.

I dag er det tre forskjellige søknadsordninger, tre forskjellige direktorater og tre forskjellige politiske tidshorisonter.

Men vi har bare én fremtid. Skal vi la dens historikere omtale oss som tiltaksløse?

Signalfeil fra regjeringen

Glem flere utredninger. Takmontert solkraft er utprøvd, lønnsomt og klart for skala. Vi trenger et rammeverk som matcher ambisjonene norsk næringsliv allerede har.

Hva om annen infrastruktur skulle ha mange ulike standarder?

Enn om vi skulle hatt tre ulike sporvidder på det norske jernbanenettet?

Det ville skapt enorme logistikkutfordringer. For ikke å si signalfeil på signalfeil ved bytte.

For, og tilgi meg en liten avstikker til en hendig allegori: signalfeil er den hyppigste årsaken til overskriftene i VG: «Kaos på Oslo S» eller «Alle tog til Bergen står.»

Ved den minste tvil stopper nemlig togene. Systemet er bygget fail-safe — riktig for sikkerheten, elendig for punktligheten.

Denne vinteren er det signalfeil i den norske energidebatten.

Men vi som jobber på selve sporet, ser noe helt annet:

💰Stadig flere begynner å regne på lønnsomheten.

📈Strømprisene er ikke på vei ned. For:

😮Nettkapasiteten er under press.

🎮Og et solcelleanlegg på taket er det eneste energitiltaket der byggeieren selv tar kontroll.

Vi opererer fortsatt i et politisk landskap som behandler solkraft på tak som en hyggelig bonus, ikke som det det faktisk er: en bærebjelke i norsk energiomstilling.

Full stans

Da regjeringen innførte Norgespris, gikk det røde lyset på over hele landet. Ikke fordi lønnsomheten forsvant — den er der fortsatt. Ikke fordi teknologien sviktet. Men fordi signalene fra toppen ble utydelige.

Og i et marked prisgitt konjunkturer og politiske rammebetingelser, fungerer tilliten som et signalanlegg:

Ved minste tvil stopper alt opp. Den norske tvilen har fortrengt fakta.

Ingen bedrifter eller industri har noe med Norgespris å gjøre. De betaler fortsatt full pris, påslag, nettleie, og en rekke avgifter. Men lokføreren — les: beslutningstakeren — fikk aldri det tydelige grønne lyset. Det mangler vilje, insentiver og en makt bak satsingen som står i stil med løftene.

Et sted mellom Stortinget og regjeringen har noen mistet tellingen. For sporvekslingen fra fossilt til fornybart var 100 % kommunisert.

Alle var enige. Vi satser.

Resten av verden venter ikke på oss

Mens vi diskuterer, bygger andre.

Mens vi bruker tid på spissfindigheter i plan- og bygningsloven og investerer hundrevis av timer ved kaffemaskinen hos teknisk etat på mulige tolkninger av regulativer, handler våre Europeiske naboer.

Er vi lammet av vår egen velstand? Tror vi ikke helt på rapportene der ute fra, bak muren, fra de fremmede kongerikene?

Fortellingen om solcellebransjens død i Norge har klare, dystopiske trekk.

Globalt ble det installert over 420 GW ny solkapasitet bare i 2024 — en økning på rundt 30 % fra året før. Kina alene stod for over halvparten. Det internasjonale energibyrået (IEA) fastslår at sol nå er den billigste strømkilden i historien i de fleste markeder.

Europa installerte over 65 GW i 2024. Tyskland, et land med færre solskinnstimer enn Sør-Norge, har passert 90 GW total installert kapasitet. Nederland, med et areal som Rogaland og Hordaland til sammen, produserer rundt 25 TWh solkraft årlig.

Norge? Vi ligger på rundt 1 TWh. Rett under. Stortingets eget mål er 8 TWh innen 2030.

Vi er ikke engang i nærheten.

Og det handler ikke om soltimer. Det handler om politikk.

Tung vinter

Denne vinteren har vært knalltøff for mange av mine kolleger. Det er ikke til å legge skjul på at det råder en utrygg stemning blant oss som fortsatt har en jobb å gå til.

Store aktører har falt. Noen er reddet. Man skulle kanskje tro at i en spisset bransje er det en fordel at konkurrenter forsvinner. Men det føles bare kjipt. Vi trengs, alle. For kraftbehovet er mye større enn kapasiteten.

Jeg gjentar: Det er dere som er energiomstillingen.

Nyetableringer står i kø. Men for å drive næringsutvikling må infrastrukturen være på plass — og i dag må du trekke kølapp mange steder i landet bare for å få lov til å koble deg på strømnettet.

Smak på den formuleringen. Få lov til.

Hva skjedde med løftene?

Stemningen var elektrisk på Stortinget i 2023. I revidert nasjonalbudsjett kom anmodningsvedtak nr. 923: Regjeringen ble bedt om å sette mål om 8 TWh ny solenergi innen 2030 og utarbeide en konkret handlingsplan.

Bakgrunnen var klar:

Norge står foran et massivt økt kraftbehov — elektrifisering av industri, transport, nye næringer. Klimaforpliktelsene krever mer fornybar energi i miksen.

Det var bred politisk støtte, engasjement fra næringsliv og organisasjoner ga et tydelig signal om retning:

Solkraft skal være en del av den grønne omstillingen.

Vi gjorde generaltabben som ikke må gjentas: Vi stolte på politikerne.

Vi satte vår lit til energiminister Terje Aasland og hans embetsverk. Det fløy fagre løfter i enhver pressekonferanse. Faste håndtrykk for hvert nye bedriftsbesøk.

«Nå skal vi dra lasset sammen.»

Signalene har stanset opp dypt inne i Energidepartementet.

Delingsordningen for bedrifter kom på plass 1. januar. I februar kom veilederen, og så får vi se hva det kan bety av marginer for oss.

Men en ting er åpenbart: Når du som leder ber folkene dine om å gjennomføre et prosjekt, sender du med dem verktøy, mandat — og penger.

Rammebetingelsene må på plass

Vi har mange, mange terawattimer med strøm tilgjengelig på norske, flate tak. Det tar kort tid å bygge ut. Vi avlaster naturen, lokal kraftkapasitet og vår egen lommebok. Arealene er der — ubenyttet.

Det er som å eie en ekstra garasje med ledig plass og ikke leie den ut.

Men uten Enova-tilskudd og ryddige retningslinjer har vi ikke nubbesjans til å få industri og næringsliv til å velge fornybar energi på sine tak. Da går det utover verdiskapningen. Arbeidsplasser. Samfunnshjulet mister moment. Fra by til by ser vi det: Det er mangelen på signaler som får folk til å la være å satse.

Der har politikerne muligheten til å sette makt bak løftene.

Vi kan ikke forvente at private aktører skal ta regninga alene for energiomleggingen. Vi er så glade i å skryte ute i verden av hvor ren energi vi har. Typisk norsk å være god — utenlands.

Men nå i år må noe skje. Helst før vi ser gule krokus under kjøkkenvinduet.

Hvis ikke kommer jeg ikke til å fornye månedskortet.