Innlegget er også publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 27.11.25
Skal vi være verdensmestere i fornybar energi der vi synes best, men slukke lyset hjemme og sette folk på gata? Det kan virke sånn.
Jeg synes det er brutalt av regjeringen å sitte stille mens mange hundre norske solcelleansatte nå mister jobben.
I år meldte solcelleselskapet HVACS oppbud. Hver femte må gå i Aneo. Otovo har skrelt av lag på lag med folk. Solcellespesialisten går 236 millioner i minus. Den norske solcellebransjen med minst 3500 ansatte er i hardt vær. Selv om sola skinner.
Det bør gi et wakeup-call for alle norske politikere som tror klimakrisen er reell. Av og til må jeg klype meg i armen, for det kan virke som mange tenker at vi har god tid.
At det å få ned CO2-utslippene ikke haster så veldig.
Det er brutalt. Jeg blir oppriktig berørt av hvordan flere tusen av mine bransjekolleger går en svært usikker jul og nyttårstid i møte.
Dersom vi regner med en solid prosjekthåndtering og antar at vi trenger cirka én ansatt per 1,5MW installert, måtte vi ha hatt 13-14 000 ansatte i bransjen for å nå 2030-målet.
Selektiv empati?
Ikke rent få lobbyister og toppolitikere har jobbet inn mot EU for å få Norge unntatt fra importtollen på jernlegeringer.
En stor del av den norske eksporten inkluderer ferrosilisium, som går til renere og «grønn stålproduksjon» i EU, både til produksjon av elbiler og fornybar energi.
Ferrosilisium er i tillegg forstadium til metallurgisk silisium (MG-Si) som vi finner i verdikjeden for solenergi og digital teknologi. Bare et lite apropos.
Da Stortinget i 2023 vedtok å bygge ut 8TWh ny solkraft innen 2030, fikk regjeringen en instruks om å tilveiebringe en handlingsplan. Den venter vi fortsatt på. Innføringen av Norgespris har avkjølt forventningen til at solceller vil gi en oppside for norske industriaktører, og ingen nye insentiver eller tilskudd for å holde næringen i fart kommer.
Det gir et signal om svært selektiv empati for norske arbeidsplasser. Det gir også et signal om at ekte bærekraft ikke er så nøye hjemme.
Norge er opptatt av å være relevante som bærekraftsleverandører, i det minste i utlandet. Nylig annonserte Statkraft at de bruker 2,3 milliarder på solkraftverk i Brasil, der den norske staten også står solid investert i vind.
– Disse prosjektene støtter globale mål om å triple fornybar energi innen 2030 og sikre en overgang vekk fra fossil energi, sier konsernsjef Birgitte Vartdal.
Er det bare her hjemme det ikke er så viktig å holde farten opp mot klimamål?
I år gikk sol og vind forbi fossilt som kraftkilde. Tellus er en route. Solkraft økte med 28% i 2024 og resultatet blir over 31% i år. Energi fra solceller som kilde har doblet seg på verdensbasis på bare tre år. Prisene raser, og CO2-besparelsene er enorme. Vi er på rett vei.
Bare ikke her i Norge.
Men vi har ikke til hensikt å gi opp. Vi er bare så vidt kommet i gang, og i samarbeid med SINTEF og Institutt for Energiteknikk har vi utviklet bifacialsystemet, som nå er installert på over 40 store industribygg, og flere kommer i 2026.
Forhandlinger i ellevte time
«Hvis vi mener alvor med at solkraft skal være en del av den norske energimiksen, kreves det politisk vilje og handling,» skriver Tore Strandskog, næringspolitisk direktør i NHO Elektro i et julekort til Stortinget.
Nå går politikerne inn i innspurten av forhandlingene om statsbudsjettet. De har diskutert størrelsen på klimakvoter, budsjettet til Enova og hvor mye tilskudd Staten skal gi for å opprettholde kortreist, fornybar energi.
Regjeringen fløy til klimakonferansen i Brasil for et par millioner. Her mottok de hyllest for Norges innsats som fornybarnasjon. Men mange i fornybarbransjen i Norge gruer seg til jul. De tusler med uro gjennom høytidspyntede butikker. Klangen fra julesangene på senteret må føles hult og dystopisk. Tider skal komme, tider skal henrulle. Slekt må følge slekters gang.
Deilig er jorden? Ikke for solcellebransjen.
Aldri forstummer tonen fra vrimmelen av konkursbegjæringer. Gjennom de fagre riker på jorden, er Norges verst stilt av alle.
Både mediene og regjeringen trekker på skuldrene. «Så dumt, da.»
Da MDGs Une Bastholm i sommer spurte energiministeren om hvordan det gikk med handlingsplanen for solkraft, svarte Terje Aasland: «Nå må du huske at vi har en del andre ting å drive med.»
Nå må du huske at vi har en del andre ting å drive med.
Som å kjempe for å unngå nedleggelser på smelteverket i Sauda. DA våkner man på Løvebakken og i Akersgata. Når det handler om tungindustrien vår.
– Det er alvorlig at Norge faller utenfor når EU ser et økende behov for å beskytte egen industri, sier administrerende direktør Ole Erik Almlid i NHO til NRK.
Skal vi få ned CO2-avtrykket?
Herved går utfordringen til alle politikere som håndterer neste års statsbudsjett. Skal vi kjøpe oss god samvittighet med klimakvoter eller skal vi utgjøre en forskjell?
Mine bransjekolleger i solcelleindustrien rammes verken av en global lavkonjunktur eller trender i utlandet. De rammes av politisk viljeløshet. Kanskje av dobbeltmoral.
Prisene på solceller synker. Det er avlastende for strømnettet. Trygger kortreist forsyning. Svekker sårbarheten i et urolig geopolitisk fremtidsscenario.
Stortingspolitikerne aner antagelig ikke hva de vedtok. Det er alarmerende i seg selv.
Hvor mange av oss er igjen etter nyttår?
